Jesus eller Barabbas

Pilatus sendte nå bud for å hente Barabbas til borgen. Så stilte han frem de to fangene side om side. Idet han pekte på Jesus, sa han alvorlig og inntrengende: “Se det mennesket!” “Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham.”SH 557.4

Der stod Guds Sønn, kledd i en narrekappe og en tornekrone. Han var avkledd til beltestedet, og på ryggen kunne en se de lange, grusomme stripene som stadig blødde. Ansiktet var flekket til av blod og var merket av utmattelse og smerte. Men aldri hadde det sett vakrere ut enn nå. Jesu fiender så ikke noe som skjemte ansiktet hans. Hvert trekk uttrykte mildhet og resignasjon og viste den ømmeste medynk med hans grusomme fiender. I sin opptreden viste han ingen feig svakhet, men langmodighetens styrke og verdighet.SH 557.5

Fangen ved siden av ham var en slående motsetning: Hvert trekk i ansiktet til Barabbas forkynte med all tydelighet hvilken forherdet forbryter han var. Alle som så dem, kunne se forskjellen. Noen av tilskuerne gråt. Når de så på Jesus, ble de fylt av medfølelse. Selv prestene og rådsherrene var overbevist om at han var alt det han gjorde krav på å være.SH 557.6

Ikke alle de romerske soldatene som omringet Kristus, var forherdet. Noen av dem så alvorlig inn i ansiktet hans mens de lette etter noe som kunne tyde på at han var en forbryter eller en farlig person. Nå og da snudde de seg og kastet et foraktelig blikk på Barabbas. Det skulle ikke stor menneskekunnskap til å kjenne ham inn og ut. Så snudde de seg igjen til ham som var anklaget. Med dyp medfølelse så de på den guddommelige personen som led. At Jesus rolig fant seg i alt dette, preget denne hendelsen inn i deres sinn på en slik måte at den aldri kunne viskes ut. De måtte enten anerkjenne ham som Kristus, eller besegle sin egen skjebne ved å forkaste ham.SH 557.7

Pilatus undret seg over Jesu tålmodighet og at han ikke klaget. Han var ikke i tvil om at synet av denne mannen i motsetning til Barabbas ville vekke jødenes medfølelse. Men han forstod ikke prestenes fanatiske hat til ham som var verdens lys, og som klart hadde påvist deres mørke og villfarelse. De hadde hisset opp pøbelhopen til et vanvittig raseri, og igjen lød det fryktelige ropet fra prestene, rådsherrene og folket: Korsfest! Korsfest! Etter at Pilatus til sist hadde mistet all tålmodighet med deres urimelige grusomhet, ropte han fortvilet: “Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.”SH 558.1

Selv om den romerske landshøvdingen var vel kjent med grufulle opptrinn, ble han beveget av medfølelse med den lidende fangen som var domfelt og pisket. Pannen var blodig og ryggen hudløs. Likevel opptrådte han med kongelig verdighet. Men prestene erklærte: “Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.”SH 558.2

Pilatus ble slått av skrekk. Han hadde ikke noen riktig oppfatning av Kristus og hans misjon, men han hadde en uklar tro på Gud og på vesener som stod over menneskene. En tanke som en gang før hadde dukket opp i hans sinn, fikk nå en mer bestemt form. Spørsmålet trengte seg frem hos ham om det kanskje var et guddommelig vesen som stod foran ham, kledd i en purpurkappe til spott og spe og kronet med torner.SH 558.3

Igjen gikk han inn i borgen og sa til Jesus: “Hvor er du fra?” Men Jesus svarte ikke. Han hadde snakket fritt ut til Pilatus og forklart sin egen misjon som et vitne for sannheten. Pilatus hadde forkastet lyset. Han hadde misbrukt sitt høye embete som dommer ved å ofre sine prinsipper og gi avkall på sin myndighet på grunn av krav fra folkemengden. Jesus hadde ikke mer lys å gi ham. Irritert over hans taushet sa Pilatus hovmodig: “Svarer du meg ikke? .. Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg?” Jesus svarte: “Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.”SH 558.4

Midt under sin intense lidelse og sorg unnskyldte den medynksfulle frelser så langt som mulig den romerske landshøvdingen som overgav ham til å bli korsfestet. Hvilken hendelse dette var å bringe videre til verden ned gjennom alle tider! Hvilket lys det kaster over karakteren til ham som er all jordens dommer!SH 558.5

“Han som har utlevert meg til deg,” sa Jesus, har “større skyld”. Med dette siktet han til Kaifas som var øversteprest og stod som representant for det jødiske folk. De kjente de retningslinjer som de romerske myndigheter måtte følge. De hadde fått lys om profetiene som vitnet om Kristus og om hans lære og mirakler. De jødiske dommerne hadde fått håndfaste beviser på at han som de nå dømte til døden, var guddommelig. Og de ville bli dømt i samsvar med det lyset de hadde fått.SH 558.6

Den største skylden og det tyngste ansvaret hvilte på dem som hadde de mest ansvarsfulle posisjoner i landet, og som var betrodd de hellige verv som de sviktet på en så skammelig måte. Pilatus, Herodes og de romerske soldatene visste svært lite om Jesus. De mente at prestene og rådsherrene syntes om at de mishandlet ham. De hadde ikke det lyset som jødefolket hadde fått så rikelig av. Hadde soldatene fått dette lyset, ville de ikke ha behandlet Jesus så grusomt som de gjorde.SH 560.1