Men Jesus så et tilfelle av den ytterste nød. Det gjaldt en mann som hadde vært vanfør i tretti åtte år. Hans sykdom var for en stor del en følge av hans egen synd, og den ble derfor betraktet som en straffedom fra Gud. Alene og venneløs og med en følelse av å være lukket ute fra Guds barmhjertighet, hadde han henslept disse lange årene i den største elendighet.SH 139.4

På den tiden man ventet at vannet skulle komme i bevegelse, pleide de som syntes synd på ham i hans hjelpeløshet, å bære ham bort til søylegangene. Men da det riktige øyeblikket kom, hadde han ingen til å hjelpe seg ned i vannet. Han hadde sett hvordan vannet kruste seg, men han hadde aldri greid å komme lenger enn til kanten av dammen. Andre som var sterkere enn han, kastet seg uti først. Han kunne ikke hevde seg overfor den egoistiske flokken av mennesker som kavet seg frem. Hele tiden anstrengte han seg for å nå dette store målet, og hans ivrige forventninger og gjentatte skuffelser tok sterkt på det som var igjen av kreftene.SH 140.1

Den syke mannen lå på matten sin slik han pleide. Av og til løftet han hodet for å se på dammen. Da var det at et mildt: medfølende ansikt bøyde seg over ham, og han hørte ordene: “Vil du bli frisk?” Disse ordene grep ham, og håpet ble tent. Han følte at han på en eller annen måte ville få hjelp. Men oppmuntringens glød svant fort. Han tenkte på hvor ofte han hadde forsøkt å komme ned i dammen, og nå hadde han liten utsikt til å leve til den neste gang kom i bevegelse. Oppgitt snudde han seg bort mens han sa: “Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.”SH 140.2

Jesus forlanger ikke at den syke mannen skal tro på ham. Han sier: “Stå opp, ta båren din og gå!” Men mannens tro griper fatt i dette. Hver nerve og muskel gjennomstrømmes av nytt liv, og de syke lemmene får rørlighet. Uten å stille spørsmål setter han sin vilje inn på å lyde Kristi befaling, og alle musklene reagerer tilsvarende. Han reiser seg og oppdager at han kan bevege seg fritt omkring.SH 140.3

Jesus hadde ikke gitt ham noen forsikring om guddommelig hjelp. Mannen kunne ha begynt å tvile, og kanskje gått glipp av sin eneste mulighet til å bli helbredet. Men han trodde Jesu ord, og kreftene kom da han handlet etter det.SH 140.4

Ved den samme tro kan vi få åndelig legedom. På grunn av synden er vi skilt fra livet i Gud. Sjelen er lammet. Av oss selv er vi like så lite i stand til å leve et hellig liv som den kraftløse mannen var til å gå. Mange er klar over sin hjelpeløshet og lengter etter det åndelige liv som vil bringe dem i harmoni med Gud. Forgjeves strever de for å oppnå det. I fortvilelse roper de: “Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” De som kjemper og er motløse, skal se opp. Kristus bøyer seg ned over dem som han har kjøpt med sitt blod. Ømt og medfølende spør han: “Vil du bli frisk?” Han byr deg stå opp til sunnhet og fred. Vent ikke til du føler at du er blitt frisk. Tro hans ord, så vil det bli oppfylt! Overgi din vilje til Kristus, og bestem deg for å tjene ham! Når du handler på hans ord, vil du få kraft. Uansett hvilken ond vane eller inngrodd lidenskap som lenkebinder både sjel og kropp, så er Kristus i stand til å gjøre deg fri, og han lengter etter å gjøre det. Han vil gi liv til dem som er “døde på grunn av deres misgjerninger og synder”.1 Han vil frigjøre de fanger som er bundet av svakhet, ulykke og syndens lenker.SH 140.5

Den hjelpeløse mannen som ble helbredet, bøyde seg ned for å ta opp sengen som bare var en matte og et teppe. Da han glad og lettet rettet seg opp og så seg om etter ham som hadde gjort ham frisk, var Jesus blitt borte i folkemengden. Mannen var engstelig for at han ikke ville kjenne ham igjen om han så ham. Mens han med faste, lette skritt skyndte seg av sted, idet han priste Gud og frydet seg over at han hadde fått kreftene tilbake, møtte han flere av fariseerne og fortalte dem straks om hvordan han var blitt helbredet. Men han ble forbauset over den kulde de viste mens de lyttet til det han sa.SH 141.1

Med en barsk mine avbrøt de ham og spurte hvorfor han bar sengen sin på sabbatsdagen, mens de i en streng tone minnet ham om at det ikke var lovlig å bære byrder på Herrens dag. I sin glede hadde mannen glemt at det var sabbat. Men han følte seg ikke fordømt fordi han var lydig mot befalingen fra en som hadde en slik makt fra Gud. Derfor svarte han frimodig: “Han som gjorde meg frisk, sa: Ta båren din og gå.” De bad ham fortelle hvem som hadde gjort dette, men han kunne ikke. Disse folkets ledere visste godt at det bare var en som hadde vist at han kunne utføre et slikt mirakel. Nå ønsket de et direkte bevis for at det var Jesus, så de kunne få ham dømt for sabbatsovertredelse. Etter deres bedømmelse hadde han ikke bare brutt loven ved å helbrede den syke mannen på sabbaten. Han hadde også begått helligbrøde ved å be ham om å ta med seg sengen.SH 141.2

Jødene hadde i den grad forvrengt loven at de hadde gjort den til et trelleåk. Deres meningsløse krav var blitt et munnhell blant andre nasjoner. Særlig var sabbaten omgitt av alle slags vettløse restriksjoner. For dem var Herrens hellige og ærverdige dag ikke en lyst og en glede.2 De skriftlærde og fariseerne hadde gjort helligholdelsen av den til en utålelig byrde. En jøde hadde ikke lov til å tenne ild eller bare et lys på sabbaten. Som en følge av det var folk blitt avhengige av hedningene til å utføre mange tjenester som deres regler forbød dem å utføre for seg selv. Det falt dem ikke inn at hvis disse handlinger var syndige, så var de som benyttet andre til å utføre dem, like skyldige som om de hadde gjort arbeidet selv. De mente at frelsen var forbeholdt jødene. Når alle andres tilstand alt var håpløs, kunne den likevel ikke bli verre. Men Gud har ikke gitt noen påbud som ikke alle kan rette seg etter. Hans lover godkjenner ingen urimelige eller egoistiske restriksjoner.SH 141.3

I templet traff Jesus den mannen som var blitt helbredet. Han var kommet for å bringe et syndoffer og dessuten et takkoffer for den store barmhjertighet han var blitt vist. Da Jesus så ham blant dem som tilbad, gav han seg til kjenne idet han formante ham og sa: “Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.”SH 141.4

Miraklet ved Betesda-dammen

Anklaget for sabbatsbrudd