Kristi gjerning på jorden var snart slutt. Foran seg så han klart de begivenheter han måtte gjennomleve. Allerede før han påtok seg å bli menneske, så han hele den stien han måtte gå for å frelse det som var fortapt.SH 308.1

Før han forlot himmelen og la sin krone og sin kongelige drakt til side for å kle sin guddommelighet i menneskelighet, så han klart alt det han skulle gjennomgå. Han så hver smerte som pinte hans hjerte, hver forhånelse som de dynget over ham, hvert savn som han måtte tåle. Veien fra krybben til Golgata lå åpen for hans blikk, og han visste om den kval som ville komme over ham. Alt dette kjente han til. Likevel sa han: “Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.”1SH 308.2

Hele tiden så han klart hva som skulle bli resultatet av hans misjon. Hans liv på jorden var fullt av slit og selvoppofrelse. Men han frydet seg ved tanken på at all denne lidelsen ikke ville være forgjeves. Ved å gi sitt liv for menneskenes liv ville han vinne verden tilbake til troskap mot Gud. For å få den glede han hadde i vente, valgte han å holde ut korset og ikke bry seg om vanæren. Men først måtte han gjennomgå bloddåpen. Verdens synder skulle hvile tungt på hans uskyldige sjel, og det ville komme over ham skygger av en smerte som ikke kan rommes i ord.SH 308.3

De begivenheter som lå foran ham, var enda skjult for hans utvalgte ledsagere. Men tiden nærmet seg da de måtte være vitner til hans sjeleangst. De måtte se at han som de hadde elsket og stolt på, ble overgitt til sine fiender og hengt på Golgatas kors. Snart måtte han la dem møte verden uten den trøst som hans synlige nærvær kunne gi dem. Han visste hvor bittert de ville bli forfulgt på grunn av hat og vantro, og han ville gjerne forberede dem på det de skulle gjennomgå.SH 308.4

Jesus og disiplene var nå kommet til en av byene i nærheten av Cæsarea Filippi. De var utenfor Galileas grenser, på et sted hvor avgudsdyrkelse var vanlig. Her var disiplene borte fra jødedommens innflytelse, og kom i nærmere kontakt med avgudsdyrkelse. De var omgitt av former for overtro som forekom i alle deler av verden. Jesus ønsket at synet av dette måtte få dem til å føle sitt ansvar for hedningene. Mens han var her, lot han være å undervise folket, og tok seg i stedet av disiplene.SH 308.5

Jesus ville nå fortelle dem om de lidelser som ventet ham. Men først gikk han til et avsides sted og bad om at de måtte bli beredt til å ta imot det han ville si dem. Da han kom tilbake til dem, fortalte han ikke straks det han ønsket å si. Før han gjorde det, gav han dem anledning til å bekjenne sin tro på ham, så de kunne bli styrket til prøven som ville komme. Han spurte: “Hvem sier folk at Menneskesønnen er?”SH 309.1

Med sorg måtte disiplene medgi at Israel hadde sviktet når det gjaldt å anerkjenne Messias. Når folk så miraklene han utførte, hadde riktignok noen sagt at han måtte være Davids sønn. Folkemengden som han hadde mettet ved Betsaida, hadde ønsket å utrope ham til Israels konge. Mange var beredt til å ta imot ham som en profet, men de trodde ikke han var Messias.SH 309.2

Den farlige surdeigen

Peters bekjennelse